Etter den 11 times lang tur dagen før, gikk jeg til Ramberg og tenkte det ville vært fint med en kopp te. Men te av lokale produkter? Jeg gikk forbi et sted utenfor Bunnpris som sa bare kaffe, og inn i neste. Jeg hadde flaks. Der hadde de rabarbra saft og jeg kan sjelden husker å ha smakte noe så godt. Og så hadde de rabarbra Roibosh. Ok Roibosh er ikke så veldig lokalt men. Der satt jeg dagen lang og skrev og pratet og smakte på lokale delikatesser. Et herlig sted som heter Friisgården og er så vakkert innreddet som maten smaker. Sov i min egen liten eng jeg fant med utsikt over stranden og tilbake til frokost.

Mange inspirerende samtaler til frokost, og flere sammentreff som jeg ikke skal forklare men gikk i vei i veldig godt humør. Og så ved veikanten der var en søt liten plante jeg hadde fullstendig glemt: harerug, som en 82 år gammel mann som het Jon viste oss er spiselig for 10 års siden. Her er den:

Videre på veien til Flakstad kom til en strand der det stod en liten hytte med skilt – strikketøy til salgs. Hadde lyst å se hvem som satt og strykket og kom i prat med Bjørghild. – Nei, jeg har hørt om deg, men jeg har ingen historier. – Har du hørt om harerug? spurte jeg. – Og ja, det er det som harene i hagen min er så glad i. Mannen min får ikke lov å klippe plenen der.

– Men er ikke harer ganske sky dyr? – Egentlig ikke, sa Bjørghild. – De som er hos meg er veldig tam. De bryr seg ikke om gressklipperen eller bilen. Jeg har hatt opp til 7 stykker der samtidig. Om vinter er de hvite. På midtsommeren jeg har sittet og sett hvordan ungene leker. De stiller seg i en sirkel og leker sisten. En kommer seg ut og løper rundt de andre, akkurat sånn som barn gjør. Og engang hadde vi en hare som hadde tre bakbein. Han var ikke så modig som de andre, han kom til hagen i tre år, men i år er han borte. Men de andre er der. Jeg tror de føler seg tryggere når de er hos oss.

Kan du lurer at jeg føler meg inn i et eventyr når sånt skjer? Og så gå jeg til Flakstad kirke fordi jeg har så lyst å høre musikk, selv om jeg har hørt at det skal ikke være konsert der i dag. Og med engang vandrer en kvartett pluss munnharpe inn og begynne å spille. De øver seg til i morgen, så jeg få en privat konsert.

Det at så mange sånne videnderlige ting skjer får meg til å lure på om det er en hemmelig kamera og statister et sted, nei jeg gjør egentlig ikke det men jeg fatter ikke hvordan jeg skal få lov å oppleve så mye? Men jeg fikk en teori om det. Jeg har fått en god del meldinger og telefoner pluss jeg vet at det er en del av dere som leser min blogg. Så jeg lurer på om alle deres oppmerksomhet på ett eller annet måte bidrar til en annen mulighet? Eller er det altid sånn i Lofoten?

Men den natten skjedde det noe som ikke var så gøy.