Her er Svein Kongsjord. Han sitter i huset og på selve sengen der han ble født. Her har hans familie i generasjoner blitt født og pustet sin siste åndedrag. På den sengen i det rommet. Fra Svein fikk jeg hans egenlaget kaviar, den beste jeg noen gang har smakt.

Det var en gård på Lofoten jeg hadde virkelig ønsket å se. Det het Aalan gård. Men jeg klarte ikke å finne det på kartet selv om jeg prøvd mange ganger. Etter jeg hadde fått kaviar sa Svein jeg skulle ta en annen rute enn det jeg hadde tenkt for å komme til Borg vikingsted. Så gikk jeg videre opp den dalen.

Etter en stund måtte velge retning engang til.
Hver eneste veikryss er et valg.
Noe får man,
noe må man gå glipp av,
og noe må man gir slipp på.
Jeg ble dratt i den ene retning men så på kartet at det var Ysteri på den andre siden så det endte opp med den. Her ble jeg nysgjerrig og banket jeg på men ingen var hjemmet.

Rett etterpå kom skilte – Aalan gård. Nei det kan umulig være den samme. Men det var det! helt tilfeldigvis hadde jeg endte opp der. Det går ikke annen.
De ga meg en hjertelig velkomst, jeg fikk løpstikke suppe som de kalle for kjærlighetsuppe det lokale navn og det var altfor god. Og blåbær saft og myntete fra hagen.
Knuts sin familie brøt opp gården i det som het Bureising rundt 1950. De gorde det selv, før var det riktig gammel skog her. Og Knut snakket varmt og både Huldra og Gobon. Huldra er ikke altid god fikk Knut høre som barn, men noen ganger når geitene var borte en stund og kom tilbake og yrene var ikke betent sånn som de burde ha vært. Da visste man at Huldra måtte ha hatt dem. Men Gobon han var bare god, og han passet på gården og spesielt på dyrene.
Knut sa- Før i tiden visste vi ikke alt, men vi var i daglig og dyp kontakt med naturen. Og der letet vi etter alle mysterier…

Tove viste meg rundt urtehagen. På gården arbeider de sammen med sine barn og sine barnebarn. Det virket en rolig og deilig sted og ostene var fantastiske.

Jeg ble tilbudt overnatting men dro videre. Enna engang får jeg videre og angret på det. Det var en fin tur til Borg og jeg fant et sted ovenfor få å sove. Været var bra men jeg fant ikke roen. Hvor skulle jeg sette opp hengekøye? Ble nervøs. Og ville ikke at det skulle være et sted som kunne sees fra hus eller vei. Nesten alle som jeg har truffet på veien har vært gode og gjestfrie men allikevel ble jeg paranoid akkurat da. Hadde jeg vært i villmarken hadde jeg ikke vært redd. Her er den skumle bakken der jeg sov.

Neste dag dro jeg til posten for å sende ting og tang hjemme for å lette på byrden. Der fikk jeg tips fra Spar damen og til og med fikk sitte på opp til å besøke han Bård Børresen en fisker som er 89 år. Ja sa han jeg kunne komme inn en kort tur. Men en kort tur ble lengre og lengre og det var vanskelig å forlate han til slutt. En sjarmerende mann men sånn som været heroppe ble det en veksling mellom den herlige smilen og en sug. Jeg glemt å ta bilde av han men her er en viking som jeg tipper er sånn som han så ut når han var yngre.

Bare at han gikk ikke kledd i disse klærne men i ull. Alt var ull bortsett fra overtøy som var laget av gammel seilduk.