Nordmenn er ekstremt interessert i værmeldingen og det er ikke rart når du tenker på alt som var avhengig av været før i tiden. Nå nesten det eneste som er avhengig av været er at man skal ha det hyggelig. Og fremtidige generasjoners overlevelse selvsagt men det er sjelden i fokus.

Her er Ivan som fortalt meg om sin bestefar og hvordan han måtte dra 13 kilometer for å fiske. Han stod opp klokka tre om natten og gikk 13 km. Det var ingen vei, bare sti. De store fisketider var om høst og vinter og han måtte ofte gjennom snø. Det var også mørketiden. På tilbakeveien hadde han med fisk. Noen hadde hest men han måtte dra alt selv. Ivan er en flott kar som organiserer Reginadagan, røyker litt for mye og har hjerte åpen. Han sier at han har dårlig hukommelse men egentlig forteller han utrolig bra.

Marit som jeg bodde hos har mange katter hjemme hos seg.  Hjemmelaget fiskekaker, fiskepudding, hjemmelaget potet (som hun kaller potet som er dyrket her), hjemmbakt brød,  multersyltetøy osv.
Nøklene står i døra til hus og bil.

Marit sa;
“Når jeg vokst opp fantes det ikke vær. Vi var bare ute hele tiden. Det var ingen som maste hele tiden at det måtte være sol.
Men når TV kom ble alt forandret. Folk så hvordan det var i sør. Alt var så mye finere der, inkluderende sol. Og de ble ufornøyde med det de hadde.”

På veiene jeg går ser jeg mange hytte som folk bruker ferier og penger til å pusse opp. Er en del av årsaken at de tror de har en tilflyktssted når det er krise i byen? Fra min reiser nå er jeg mye klarere over hele kulturen og kunnskapen som må til for å drive naturhusholdning her.

Her er et bildet der jeg preker på Bukkekjerke. Sorry jeg prøver å la være men det er vanskelig innimellom.

Veien var lang neste dagen.

Tungt og til slutt etter flere mil med karri mark så jeg en kjekk mann som satt fredelig i hagen.
“Har du lyst å få høre en fortelling?” spurte jeg. “Hvilke type fortelling” spurte han litt forbløffa.

“Ja, nei?” Jeg følte meg flau og prøvd å forklare at jeg vil bytte en fortelling mot en kopp te. “Jeg har ingen nøkkel til husa,” sa han “Derfor sitter jeg og vente her men du kan prøve naboen. Jeg tror hun er hjemme. ”

Så ikke lovende ut, ingen bil og døren var låst. Jeg banket på allikevel. Damen som åpnet var ganske sjokkert men laget meg en kopp te og vi hadde en kjempekoselig fortellerstund sammen mens jeg drakk te og hun spiste burger.

Kvelden var hos Beate Heide. Hun har samlet fortellinger fra det stedet hun vokst opp men som ble tvangsfraflyttet og rast ved jorda for å bygge flyplass. Stemningsfulle og smertefull historier om folk som kan aldri besøke de steder hvor familien har bodde i generasjoner. Historier forteller ikke bare om et sted som er borte men om en tid som er borte.
Beate kjørte meg noe kilometer neste dag som jeg var takknemlig for – må rekke Senja på torsdag. Mistet kartet og kontaktlisten på veien men fikk de første modne multer!