I løpet av mine vandringer har jeg studerte, plukket og spist mange planter.

Først på Øksnes fikk jeg høre om naturlegen Bowitz. Han var en ettertraktet i distrikten og hadde nøye skrevet ned diagnosene og oppskriftene til urtemedisinene han brukte. Men så var det sagt at familien hadde brent disse. Jeg var veldig nysgjerrig. Siden da har jeg spurt om andre kjente til navnet Bowitz, ja, flere hadde hørt om han men ikke mer.

For noen dagers siden kom jeg til Bleik og spurte Alvhild. Hun forklarte hvordan i hennes barndom jord i dalen var skilt inn i teig, en lang stripe som strekket seg fra fjell, over myr og eng og ned til stranden, sånn at alle skulle ha en bit av hver jordtype. Hennes familie hadde blant annet jord ovenfor kirkegården. Moren hennes insisterte at de måtte slå det til sist og det ble tørket et spesielt sted på låven. Hvis noen av sauene ble syk fikk de dette som medisin og de ble ofte bedre. Noe kunne de også få til jul fordi det var en delikatesse de satt pris på!

Alvhild hadde også hørt om Bowitz.
Den natten fikk jeg æren av å kunne sove på en ekte Nordlands hus alene. Jeg satt der og arbeidet kl. halv ti om kvelden, etter en lang dags mars. Så kom en dame bankende på døren. Hun het Lillian og hun virket litt nervøs og spent. Hun kom inn på det gamle kjøkkenet og sa hvem hun var. Det var ingen andre enn oldebarn til Bowitz!
Hun forklarte hvordan hennes oldefar hadde vært skomaker og naturlegen og når han ble gammel bestefar hadde tatt over. Etter hans død hadde bestemoren overtatt og det var mange som kom og ville ha medisin. Bestemor tok dem imot, de fikk gjerne mat og overnatting i huset. Lillian husket flere medisiner fordi som barn med samling hun blant annet einar. Faren hennes fortsatt med denne business intill 60tallet da moderne kemiske legemedisiner tok over. Men oppskriftene ble ikke brent, broren hennes satt dem i en bank boks.
Vi snakket litt om hvordan Marcello Haugen brukte urter og om Snåsa mannen. Hun sa at bestemor kunne stoppe blod. Da kom historien.

Lillians bestemor var død og huset hennes skulle rives. Hun hadde lyst å vise det til hennes mann, kort tid etter de hadde giftet seg. Når de kom inn så hun at det var nesten tom i huset men det var en gammel kommoden som var igjen. Men det hun ikke merket var at på kommoden stod det en lapp og på lappen var de ordene som man lese for å stoppe blod. Uten å si noe til henne tok mannen hennes lappen og satt den i lommen .

I ettertid forstod hun at han hadde gitt lappen videre til søsteren sin. Lillian sa at når hun fant ut hva han hadde gjort ble hun irritert til å begynne med at han ikke hadde sagt noe til henne.
Men i ettertid har hun tenkt at dette var en merkelig men velsignet ting. For det vise seg at hennes svigesøster kan både stoppe blod og har andre helbredende evner slik at folk oppsøker henne fra over hele Norge. Hun tar aldri penger for disse tjenester.

Jeg nevnte at jeg har merket at den samiske kulturen har mye kunnskap om urter. “Ja,” sa hun “Og min mann kommer fra samisk slekt.”

Denne heter turt og de sier er spiselig. Men mange steder har jeg vært forbløffet over hvor fravarende kunnskap om nesten alle planter som vokser i disse områdene er!. Steder der forholdene har vært så krevende at man ville har trodd at gratis næring og medisin ville blitt satt pris på. Mange plantene var i bruk i vikingtiden. Men jeg har truffet Samer som har beholdt kunnskapen om bruk av planter som vokser her. Og Jorunn fra Aaland gård.

Hvis du er i Troms, og se på TV mandag kl. 18:40, det blir en reportasje om min reise på Senja festivalen.